Jeg har bestemt meg for å skrive en bok nå. Den skal hete, “Norgesparadokset” – Innholdet vil være samfunnet idag, og hvorfor vi har endret det som en gang var så godt. Jeg føler meg skamfull ovenfor min bestefar, når jeg ser hvordan landet han har kjempet for, og bygget opp. Blir infisert av upersonlighet, karrierejag og det faktum at materialistiske verdier er mer verdt enn de menneskelige.

Jeg er glad i utvikling, Facebook og PC-en min, er to ting som jeg neppe ville gitt fra meg, for å dra 30 år tilbake i tid, til et samfunn av varme og menneskelige verdier, der respekt for eldre ennå eksisterte. Der speiderloven og kardemommeloven var gjeldende, selv om den norske loven fortsatt var mer omfattende. Idag føler jeg at store deler av befolkningen har blitt kalde. Jeg er redd for at blodårene skal fryse til is, og hjertet skal bli hardt som stein. Vi nærmer oss stadig den totale ignoranse, og det vil jeg gjerne få ned på papiret…

Det aller største paradokset, og den største motsetningen i samfunnet idag. Er at våre nye landsmenn, for våre nye landsmenn holder mer på de særnorske verdiene enn vi klarer selv – men allikevel hevder vi det motsatte!!

Det har i generasjoner vært stor takhøyde i Norge, vi har selv vært reisende i mange land, og vi har vært anerkjent for å være åpne og varme. Vi er kjent for å være tolerante, men tilbaketrukne. Idag er vi et hermetisk lukket folkeslag, som er skeptiske til alt og alle.

Til og med våre internasjonale etiske prinsipper har forfalt totalt, og vi støtter nå krig, snarere enn å drive med fredsarbeidet som har vært internasjonalt på aller høyeste nivå igjennom mange år.

Det største paradokset, er at de fleste angriper innvandrere, for at samfunnet har endret seg. De peker på at samtidig som pakistanerne kom hit til Norge, så startet ting å bli verre.

Det som aldri blir ofret en gang en liten tanke, er at det svarte gullet (oljen + stormannsgalskap), og de mørke taxisjåførene kom samtidig…

Vi klarer ikke å innse vår egen ignoranse, og materialistiske djeveltilbedelse. Vi klarer ikke å se at de etiske, moralske og menneskelige verdiene i samfunnet forsvinner grunnet vår forguding av neokapitalismen (tilbedelsen av kreditt/finans guden).

Om vi ikke kan kjøpe det, så er det ikke verdt å ha heller. Om det ikke kan selges, så kaster vi det. Den eneste verdien som eksisterer i samfunnet idag, er den verdien som kan gi oss ytterligere materialistiske goder. Fortjener vi egentlig å leve, når vi ikke bryr oss om andre enn oss selv?

Vi klarer ikke å innse at alt ikke ligger i hendene på politikere, alt ligger ikke i hendene til byråkratene. Vi lever alle i vårt eget lille fengsel av fordommer i hodene våres. Vi lever i et kulturelt og religiøst fengsel. Vi har både religion og kjærlighet for medmennesker plassert på feil sted – Det som burde vært i hjertet, har vi plassert i hodet, og det gjør oss til enstøinger, det fjerner vår evne til å fungere sammen.

Og, vårt aller største problem, og vår aller største hindring. Er at vi regner med at andre skal fikse alt. Når vi ser problemer i samfunnet, så regner vi med at noen tar tak i dem, selv om problemet egentlig ligger i oss selv.

Vi mennesker er nå så arrogante, så ignorante og så hjelpesløse – At det snart kommer til å gå over en strek, der det er ingen vei tilbake. Vi står på stupet, og vi er i ferd med å ta det siste steget. Vi er i det totale moralske forfallet av vår jobb som menneske. Vi har mistet all ansvarsfølelse for hva som skjer rundt oss.

Er dette hva vi kaller for fremskritt, er dette hva vi kaller for utvikling? Vi utvikler oss til å bli ignorante monstere, vi utvikler oss til å bli nyttige apekatter og vi utvikler oss til å bli ignorante sauer som følger den forran, og er fornøyd med å ikke måtte tenke selv. Hørte jeg noen snakke om rottefangeren? Når skal vi bli fanget..? Eller er vi kanskje fanget allerede???!!!!

Hvorfor finner vi oss i at andre skal tenke for oss? Få ut lodottene av hodet, og start å tenk selv, det gjør kanskje litt vondt i starten, men det er godt for deg!