Oliver Twist,

Historien om den var skrevet i 2010,

Dette er historien om en liten gutt, som så verden for hva den var, utenfor den rosa A4-bobla. Dette er historien om gutten som har opplevd mer i sin barndom enn mange voksne menn har gjort i hele livet sitt.

Det var lang kø utenfor fattighuset, det var en kald desember formiddag, og mens de fleste gledet seg til julaften, og var opptatt med å åpne en ny luke i kalenderen som representerte nedtellingen til dagen som julenissen skulle komme – Så sto denne lille gutten og holdt moren sin i hånden, de skulle hente denne ukens mat kuponger. Disse fungerer omtrent som penger, du går i butikken, og leverer dem og får mat tilbake.

Alle som gikk forbi den stusslige køen med fattige mennesker, viste hvilken skjebne de alle delte. De var lavest på rangstigen i samfunnet. De stemmeløse, de meningsløse, de tannløse, de ryggløse og de late.

Mamma sto der rak i ryggen, med hevet hode. Hun var stolt av livet sitt, for hun klarte å ta vare på meg, på tross av at livet var vanskelig. Det var et labert år for firmaet til pappa, han var snekker og det var nedgangsperioder, og firmaet var på konkursens rand. Håpløsheten var lukten og følelsene som svirret i luften, den evige nedverdigelsen og den evige kampen mot seg selv.

Det å oppleve hvordan det er å virkelig være liten i samfunnet, det er en lærdom som er verdt å ta med seg i livet, ihvertfall når man blir stor, idag er denne gutten blitt voksen – Han har blitt voksen både i sinn, størrelse og på papiret.

Det å kjempe for rettsferdighet, det er noe som aldri blir godt betalt. Det er en skitten jobb, som så alt for sjeldent bærer frukter, og som alltid sørger for at man blir skitten på hendene. Det å kjempe, er i seg selv noe svært uortodoks i et samfunn som er vant med å bare få, som er vant med å få sydd puter under armene. Det å kjempe, det er en følelse som er få forunt.

Det å stå alene, i en kamp som så mange kjemper imot deg, det å stå alene, i en sak som du vet er riktig, men som alle andre vil bevise deg feil.  Det å stå alene, når alt rundt deg er fylt av mørket, det er aldri noe lett. Livet er en stor test, og den stanser ikke før livet er slutt. Hele livet, så skal vi kjempe for vår egen rettsferdighet, og vi skal kjempe for andre.

Jeg har aldri blitt forstått, og noen ganger så syntes jeg at det er like greit, for om folk forsto meg, så ville knivene blitt kastet, hjertet ville blitt punktert, og når man står i mørket, helt alene – Da er det bare en ting som holder deg i livet, og det er hjertet ditt. Tålmodighet er en dyd, men noen ganger så kan en dyd bli til en kreftsvulst, og noen ganger så kan tålmodigheten ta livet av deg.

Fattigdom er ikke en dyd, det er en kreftsvulst, men den har en kur, og kuren er ikke penger. En fattig trenger ikke rikdom, for rikdom er en sykdom. En fattig trenger ikke penger – en fattig trenger lønn for strevet. Strevet med å være utenfor samfunnet, strevet for å ikke høre hjemme, strevet med å være nedverdiget og strevet med å være utenfor.

Vi alle kan gi denne lønningen. Alt vi trenger å gjøre er å vise at vi bryr oss, at vi ser dem, at de har sin plass i samfunnet. Det koster ikke ei krone, å ofre et menneske en tanke, en bønn eller gi et lite lys, som kan lyse opp i mørket.

Det er lett å heve seg over noen, og det er lett å bli hovmodig, men er det ikke også lett å være et menneske? Det er ikke synd på de fattige, og det er ikke synd på noen mennesker. For, dersom det skal være synd på noen, så må vi først heve oss over dem. Vi kan anerkjenne en lidelse, men da har vi misforstått – Det er ikke noen lidelse å være fattig.

Jeg vil heller være fattig enn rik – Hvorfor?

Fattigdom er ikke en sykdom, det er ikke en tilstand, det er en livsstil. Det å være fattig, kan like så godt bety å være takknemlig for hva man har. Det å være fattig med penger, kan bety at man er rik på sine venner, og rik på sine erfaringer.

Mens når man er rik, så kan man ikke anerkjenne glede, man kan ikke anerkjenne glede for det man har, for en som er rik vil bare bli rikere. Rikdom er arroganse, hovmod og makt. En makt som man har krevd, på bekostning av andre mennesker.

Jeg trives blant de svake i samfunnet, jeg trives blant de som har falt på utsiden. De vet så mye om livet, de vet alt om livet som vi heldige og “anstendige” middelklasse mennesker aldri har fått oppleve.

Lærdom og kunnskap, det kan vi ta fra ethvert menneske, og ved å være fattig, og ved å være blant de svake i samfunnet. Så har man fortsatt kunnskap, og livserfaring – mer enn de fleste.

Jeg skal ikke hjelpe noen, jeg skal ikke heve meg over noen – jeg skal ikke syntes synd på noen.

Jeg skal vise at som et menneske, så skal vi være glad i alle, på tross av hvor på rangstigen de befinner seg, på tross av hvilken samfunnsklasse de tilhører. Vi er alle mennesker, og vi alle trenger en skulder å lene oss på, et bryst vi kan åpne oss til – og vi alle trenger hjerter som slår for oss.

Vi trenger alle å bli sett – for den vi er – ikke hvilken klasse vi tilhører – ikke for størrelsen på bankkontoen. Vi trenger å bli sett som noe suverent, noe fantastisk, noe eget og noe stort.

Sørg for at Oliver Twist – i 2010 – Blir mer en en skorsteinskygge i London.

I 2010 – så burde man ikke behøve å ta fra de rike – for de rike burde gi frivillig.

Hjelp fattighuset denne sommeren ved frivillig arbeid: http://www.facebook.com/event.php?eid=124536557571831&ref=ts

eller ved å donere direkte: http://www.fattighusetoslo.no/du-kan-bidra/