Dette notatet komme til å bestå av alt dere ikke vet om meg, og jeg tror nok kanskje mange blir overrasket, men ikke glem – Du er hva du gjør det til selv. Skal du være sterk, eller skal du følge andre som en sau?
Da jeg var 2 år, så fikk jeg diagnosen ADHD, på dette tidspunktet så var dette tidligst i Europa. Det var ikke vanlig å få diagnosen før etter barneskolen, kanskje til og med ikke før videregående. Jeg var rett og slett et tilfelle så ille, at legene ikke hadde noen tvil – Det var diagnosen ADHD – Jeg var en av mange bokstavbarn.
Det finnes ca 2-3 barn med denne diagnosen i en klasse på 30 elever, og alle har sikkert sett eller hørt om noen med ADHD – Gjerne da på en negativ måte, der de klikker eller bråker i klassen.
Da jeg fikk diagnosen, så ble foreldrene mine fortalt, at jeg aldri kom til å fungere som andre barn, at jeg hele tiden kom til å henge etter. Jeg kunne ikke forvente å følge de andre i klassen når det kommer til å lære. De regnet med jeg ville ligge 1-2 klasser bak alle de andre. Jeg var rett og slett en mongis…
På det tidspunktet, så klarte jeg ikke å snakke, fordi jeg snakket så fort, at jeg aldri rakk å bli ferdig med ordene før jeg startet på nye – Jeg klarte heller ikke å bestemme meg for om jeg skulle være venstrehendt eller høyrehendt – Jeg brukte begge armene. (og begge beina)
Så, fra jeg har gått i bleier, har vi visst at jeg har vært annerledes, jeg har hatt problemer og mangler som andre barn har sluppet – Det tok meg for eksempel nesten 2 år og bli høyrehendt, og jeg klarte ikke å snakke før jeg startet på tabletter. Så, mens andre har slitt med å lære å skrive i barnehagen, så har jeg slitt med å bestemme meg for om jeg skal skrive med venstre eller høyre hånd.
Slik har det fortsatt hele barneskolen og livet generelt – Idag er jeg 21 år, og jeg kan fortsatt ikke skrive for hånd. Jeg har en IQ på 124, og har klart meg relativt bra i livet. Legene som gav meg diagnosen som 2åring, har jeg for lengst gitt fingern, og bevist at tok feil.
Igjennom hele barneskolen, så klarte jeg bare å konsentrere meg i halve timen. Resten av timen så satt jeg å så på veggen. Jeg kunne finne masse interessant ved bare å se på veggen. Jeg funderte på hvem det var som hadde laget den, jeg kunne sitte å fundere på hvilken type maling de hadde brukt, og om det var en polsk eller norsk snekker som hadde bygget den ….men hva lærern sa, det fikk jeg ikke med meg!
Så iløpet av hele barneskolen, så gikk jeg glipp av 50% av alt som ble sagt, og gjort. Det samme skjedde på ungdomsskolen. Jeg fikk bare med meg 50% av pensum, og jeg klarte ikke å skrive en ordentlig leselig stil. Enten så hadde jeg dårlig fantasi, dårlig ordforråd eller og/å (+ masse andre) feil.
Fra jeg startet på barneskolen, så har 70% av all energien min blitt brukt på å sitte stille. Mens andre kan bruke de 70%’ene på å lære, så måtte jeg bruke dem på å sitte stille – Når energien tok slutt, så startet jeg å klippe i klærne mine, eller tegne krusseduller på arket.
Da jeg kom hjem fra skolen, så svimet jeg av. Jeg hadde brukt opp all energien, så jeg bare knakk sammen på senga. Jeg gråt, jeg knuste ting i raseri. Jeg var så irritert, hvorfor er ikke jeg som alle andre? Hvorfor får jeg det ikke til?!?!
Foreldrene mine måtte hele tiden passe på å kjøpe de nyeste lekene, og sørge for at jeg gikk i de kuleste klærne, for å gjøre meg interessant for de andre vennene mine. Jeg var så slitsom å være sammen med, at de måtte ha noe som var kult nok – til at de ville komme til meg.
Så, mamma og pappa måtte rett og slett kjøpe venner til meg, fordi jeg ikke klarte å finne dem selv. Men, alle andre har alltid sett meg som bortskjemt, jeg fikk alt jeg pekte på (selv om jeg aldri pekte) – Jeg fikk det rett og slett, for at vennene skulle syntes at jeg var litt interessant jeg også!
———————————————————————————
Hva er egentlig dette for noe? Det er vel ikke av interesse for noen? Jeg er jo helt annerledes idag. Jeg fungerer som de fleste, og har oppnådd mer enn de fleste kanskje drømmer om..?
Jeg vet hvordan det er å ha det vanskelig, jeg vet hvordan det er å være annerledes. Jeg vet hvordan det er å ikke få til noe… Dette er noe jeg har opplevd på egenhånd, og jeg ønsker å vie livet mitt til å gi engasjement til de som sliter med å klare seg selv. Det er mange av oss, og ikke alle klarer seg så godt som jeg har.
Derfor har jeg klart å bevise dette i det siste. Jeg er 21 år. Jeg gikk elektrofag, så IKT på videregående. Deretter var jeg 2 år i lære (4 totalt) – Jeg er ingen advokat, og jeg er ingen lege – men har jeg ikke fått til masse allikevel?
Jeg har holdt en tale foran 3.000 demonstranter, jeg har bevist at det går ann å være stolt av å ikke ha hatt jente, at man kan være stolt av å bo hjemme hos de to beste foreldrene man kan ønske seg.
Jeg har bevist at man kan være mann, 21 år og fortsatt sove med kosebamser, uten at det er noe som helst rart i det. Jeg har bevist at man må være stolt av seg selv, selv om man ikke har 8 år på høyskolen bak seg.
Da jeg var 2år – Fikk jeg beskjed at jeg var et mongobarn, uten mulighet til å klare meg verken i en vanlig jobb, eller sosialt i samfunnet med andre mennesker. Idag så klarer jeg begge deler. Det finnes ingen hindringer, annet enn de vi lager selv.
Jeg syntes jeg har klart å bevise dette, og jeg ønsker at andre også skal klare å bevise det for seg selv – og for andre. At det beste man kan være – Er seg selv.
Jeg er Yousef Assidiq, og jeg er Per Bartho Hansen. Jeg er en muslim, og jeg har ADHD. Jeg kunne ikke ønsket å være noen andre, og jeg kunne ikke ønske å endre på noe av livet mitt. Om noen hadde gitt meg muligheten til å fjerne diagnosen min – Å gjøre livet mitt til noe enkelt. Så hadde jeg bare ledd av dem. Jeg vil heller være stolt av å ha oppnådd noe – til tross for at utgangspunktet var dårlig – Enn å kunne oppnå det samme på en enklere måte.
Vær stolt av deg selv, og ikke la andre definere hvem du er. Det er bedre å leve med å være tro mot seg selv, enn å lyve for seg selv, for at andre skal akseptere deg.
(Del dette om dere liker det, håper jeg kan være til styrke for andre.)
Facebook comments:
Dette her er bare den korte versjonen. Det var mye mer som skjedde foruten dette;
Blant annet så ble mine foreldre anmeldt til barnevernet, da jeg gikk i barnehagen. Personalet der mente at jeg slettes ikke hadde ADHD (på tross av at det var konkludert av minst 40-50 forskjellige leger og psykologer)
Så, jeg ble fratatt medisinene mine (ADHD), og foreldrene mine ble etterforsket av barnevernet i over ett år. Jeg fikk tilbakeslag, og vi hadde tablettene i huset, men jeg fikk ikke ta dem.
Mamma har fortalt at jeg sto å gråt, på kjøkkenet, og jeg pekte på dem, og forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk dem. Jeg fikk ikke til noe, og dette var i overgangen mellom barnehagen og barneskolen.
Jeg fikk den verst tenkelige starten på skolegangen, og jeg har i barndommen fra jeg var 2-10 år, hatt kontakt med over 350 mennesker. Som har undersøkt meg, studert meg og prøvd å forstå meg.
Nå er jeg 21 år, ingen har fortsatt klart å forstå meg, eller vet hva jeg tenker eller gjør.
Mine foreldre har fått diplom fra barnevernet, over at de er eksemplariske foreldre, og en offentlig beklagelse fra fylkesmannen for det som skjedde mellom barnevernet og oss.
Man må bite tennene sammen, og heve seg over de små tilbakeslag, og de mange murene man skal igjennom i livet. Ingenting kommer gratis, og ingenting kommer uten en kamp.
Nå som jeg har blitt så vant til å kjempe, så har jeg blitt den første som kaster meg ut i krigen, når man trenger en kriger – og det er det som idag, definerer meg.
Ville bare si at det var et flott innlegg som viser at vi mennesker er så mye mye mer enn bokstaver og diagnoser, stå på! Alltid interessant lesing på bloggen din Yousef.
Kjempebra at det skrives litt fra denne vinkelen også og ikke bare alle sakene om folk som sitter i fengesl og har adhd og er kriminelle… At det ikke bare skrives om alle de urolige barna som må stappes i piller for at lærere skal orke å ha dem i klasserommet. Dope ned barna som man får høre at man gjør… Noen må bryte ned de fordommene her og jeg tror eneste måte å gjøre det på er å stå fram og vise at adhd er så mye mer enn bare at man er hyperaktiv og trenger piller for å sitte i ro.
Jeg fikk ikke diagnose før jeg var 19 år gammel. Da hadde jeg lest meg fram til hva som “feilte” meg. Jeg var ikke i tvil om at de beskrivelsene jeg leste om adhd stemte på meg. Men jeg møtte motgang av lege og alle jeg prøvde å snakke med dette om. Jeg ble sendt til psykolog for å snakke om depresjon. Første jeg gjorde da jeg endelig kom inn dit var å be om utredning. Ble omtrent ledd av… jeg som var så rolig og alt, jeg kunne da vel ikke ha adhd vel? Jo visst kunne jeg ha det! Det ble tatt en screening test av meg fordi jeg masa meg til det. Jeg fikk så stort utslag på den at det måtte undersøkes videre. Så starta mølla med tester i alle bauger og kanter.
Så i en alder av 19 år fikk jeg endelig beskjed. Det er adhd og det er umulig å bli sånn som alle andre uansett hvor lenge man prøver. Alle de årene jeg har strevd og kjempa for å bli sånn som de andre barna i klassen min på skolen. Det var en lettelse, men samtidig et sjokk. Jeg måtte på en måte omdefinere hele meg selv og hele mitt liv samtidig som jeg var nøye på at jeg var jo den jeg var uansett. Jeg har jo ikke bare plutselig fått adhd, det er noe jeg har hatt hele livet uten å vite om det.
Så kommer spørsmålet… skal jeg være takknemlig for at jeg endelig fant ut av det, eller skal jeg være bitter for at ikke skole eller barnehage fant ut av det på tross av at jeg egentlig har hatt veldig tydelige tegn hele veien? Jeg velger å ikke tenke så mye tilbake, for fortiden er ikke bare god. Men jeg kunne uten tvil hatt et helt annet liv nå om jeg hadde fått diagnose og medisiner mye før. Jeg hadde kanskje fått med meg mer enn bare de 50% av all undervisning som det skrives om her i bloggen.
Jeg ble tilogmed testet for autisme på barneskolen fordi jeg har en lillesøster med det og læreren min syntes jeg oppførte meg en del annerledes enn resten av klassen. Hun er det eneste mennesket som faktisk så det at det var noe der og prøvde å hjelpe meg, men hun hadde ikke kunnskapene om hva dette kunne være og fikk derfor ikke til å hjelpe. De konkluderte med at jeg var en veldig intelligent unge og at jeg bare måtte jobbe hardere på skolen. Jeg måtte bare ta meg sammen og gjøre leksene mine. Jeg var bare lat og gadd ikke liksom…
Det sier seg jo selv at man da ikke får verdens beste selvtillitt etter å gang på gang få sånn beskjed når man virkelig har gjort sitt beste og prøvd hardt for å få til ting.
Men jeg har kjempa meg opp til overflaten og har nå fått hodet over vannet. Som du sier Yousef, hadde jeg fått valget mellom å ha adhd og ikke så hadde jeg helt klart valgt å bare være den jeg er nå. Jeg har fått mye nyttig lærdom av å måtte jobbe meg framover sånn som jeg har gjort. Ingenting kommer av seg selv og man må jobbe med seg selv for å få til forandringer. Adhd er ingen unnskyldning, men en forklaring på hvorfor ting er som de er.
Ble langt dette gitt… men jeg er og blir ei skravlebøtte.
“Hva er egentlig dette for noe? Det er vel ikke av interesse for noen? Jeg er jo helt annerledes idag. Jeg fungerer som de fleste, og har oppnådd mer enn de fleste kanskje drømmer om..?”
Du gjør nok dette for flere enn du aner, deriblant meg. Takk!