Dette er en samtale mellom meg og min konstituerte PR-rådgiver;
Yousef Assidiq:
Jeg har lyst til å ta hijab debatten inn på et nytt spor, jeg vil ta i bruk en intellektuell barneskole tilnærming.
Min påstand er at hijab har blitt en syndebukk, og grunnen er at de som frykter innvandring, kriminalitet, voldtekt, totalitære religioner og alt vondt med ”det nye Norge” – De har ansett seg et mål, og det mest synlige og rugende har blitt hijaben.
Så, jeg mener at hijaben har blitt en syndebukk for alt annet som skjer i samfunnet, og jeg tror at det er derfor folk er så imot den, ikke på grunn av plagget, og ikke pga grunnen til at kvinnene bærer den – men rett og slett fordi de frykter muslimer, Islam og innvandrere generelt.
Hadde dette vært noe?
PR-Rådgiver:
Spør du meg, er det en banalisering av debatten. Det er jo mye mer komplekst enn det. Debatten har i stor grad dreid seg om bruk av hijab i politi og rettsvesen. Da handler det om en tradisjon som går ut på ikke å flagge religiøs tilhørighet, for på den måten å unngå å så tvil om hvorvidt din maktutøvelse er religiøst betinget. For å gi deg ytterligere motstand, kan jeg si at det er all grunn til å frykte hijab i Norge. Reiser du til et nesten hvilket som helst annet ikke-muslimsk land på kloden, vil du se at hijab er langt mindre utbredt. Den hyppige bruken i Norge kan derfor ses som et uttrykk for en konservativ religionsforståelse, og et ”vi/dem”-tankesett som er svært uheldig for integreringen.
I tillegg vil mange argumentere for at hijab er kvinneundertrykkende i sin natur. Greit nok at muslimske kvinner vil ha frihet til å velge å gå med det, men det er ikke helt uproblematisk, for vi vet også at svært mange presses til å gå med det, både barn og voksne.
Det kan tenkes at et lite reflektert lag av befolkningen bare ser hijab som et symbol på noe skummelt (du har sikkert rett i det), men jeg tror det blir for enkelt å kalle dette en generell holdning.
Yousef Assidiq:
Jeg har faktisk aldri hørt noen argumentere med å bruke andre land, i debatten om Hijab – Ei heller har jeg hørt folk snakke om integrering – Debatten handlet en gang om hijab i politi og rettsvesen – Men, følelsen til de som går med det, er at de er uønsket, på trikken blir de stirret i senk, det tar ca 5-6 sekunder og vurdere en hijab for en alminnelig person, det har jeg regnet ut på trikk/buss i Oslo.
Så tar det ytterligere 5-6 sekunder og vurdere om denne kvinnen er selvstendig nok til å ha tatt et valg, eller om det er mannen ved siden av, det er greit at intensjonen til debattantene en gang var å diskutere hijab i politiet, men nå har det blitt en allmenn debatt, der alle skal ha lagt sin vurdering til grunne.
Dersom det var folkeavstemning i Norge, slik som i Sveits, så er jeg nesten overbevist om at hijab ville blitt votert forbudt, rett og slett fordi den er blitt symbolet på noe nytt og skummelt. På samme måte som minareter sannsynligvis også ville blitt forbudt i Norge, fordi den allmenne nordmann vil tenke på arkitektur, men dersom du spør en arkitekt om minareter er forenelig med norsk tradisjonelt design og arkitektur, så vil 90% av dem nesten garantert si ja.
Poenget mitt, er at det kun er den synlige symbolikken som blir offer i den brede debatten om innvandring, islamisering, kriminalitet, voldtektsbølger, vestlig/ikke-vestlig og alle de andre kulturelle spikersuppene som har blitt samlet i en gigantisk heksegryte.
Selv vår integreringsminister, som jeg vil velge å kalle en av Norges feigeste menn, Audun Lysbakken tørr ikke å ta tak i problemstillingen, han henger seg stadig på den populistiske oppfatningen, og slenger i tillegg på en standard livsfarlig fordummende SV-metodikk som er så forsnillende at det blir nesten komisk.
Problemet er de kriminelle, problemet er kulturen og miljøet på østkanten. Harald Eia er enig, det er ikke biologisk at utlendinger er mer voldelige, bråkete og har en høyere kriminell statistisk bakgrunn enn etniske nordmenn – Det er rett og slett miljøet på østkanten som bærer preg av tidlig ghettoer i USA. Gangsters paradise…
Og tilbake til poenget, frykt er noe vi alltid prøver å sette ord på, alltid prøver å finne roten til. Ingen ønsker å frykte det ukjente, som i matte så vil man finne faktoren som definerer det. Ingen kan se det indre av mennesker, du kan ikke skille en god mann i skjegg, fra en terrorist med skjegg, for det er følelsene på innsiden som definerer hvordan man skal uttrykke seg. Derfor så vil frykten automatisk bli en generell sak. De fleste er ikke imot hijaben, imot muslimer eller imot Islam – Men de er så absolutt imot frykten vi har med oss, den konstante trusselen om at enhver person med skjegg kan være en potensiell terrorist.
Jeg skal driste meg til å si at dette faktisk _ER_ en generell holdning, fordi jeg har foten på begge sider av linja. Jeg er selv etnisk-Norsk og jeg er også en del av miljøet som fryktes. Jeg vet hvordan folk snakker på innsiden av de fire veggene, og hvordan de viser dette på utsiden. Selv moren min er redd for muslimer og Islam. Hun er redd for at jeg skal bli dratt inn i det skumle, det som hun og de fleste andre frykter.
Men, god norsk folkeskikk gjør at folk ikke viser dette offentlig, men folk er virkelig redde, og noe av det arbeidet jeg ønsker å gjøre, er å sørge for at denne frykten forsvinner, og derfor må jeg også peke fingeren på de ordentlige problemene, slik at vi får kanalisert dem, og for å gjøre det – Så trenger jeg faktisk en integreringsminister som er villig til å ta tak i de kompliserte og vanskelige problemene også, som ønsker å bry seg.
Jeg har virkelig ikke ord om hvor feig og fraværende jeg syntes Audun Lysbakken er, jeg jobber med opposisjonen, fordi jeg har gitt opp regjeringen, de er ikke villige til å lytte, men det er opposisjonen…
Så, her mener jeg du har feil, og jeg er overbevist om at den generelle frykten, går utover de synlige tingene, mens de faktiske problemene, de forblir uendret. Er du ikke enig?
Skrevet av,
Yousef Assidiq
presentert bloggen min på Bloggurat.