Buy:Zocor.Female Cialis.Prozac.Amoxicillin.Female Pink Viagra.Buspar.Benicar.SleepWell.Lipothin.Acomplia.Aricept.Cozaar.Lasix.Advair.Zetia.Wellbutrin SR.Ventolin.Seroquel.Nymphomax.Lipitor….

Buy:Aricept.Benicar.Lasix.Prozac.Zocor.SleepWell.Cozaar.Buspar.Seroquel.Lipitor.Female Cialis.Zetia.Nymphomax.Advair.Female Pink Viagra.Acomplia.Ventolin.Wellbutrin SR.Lipothin.Amoxicillin….

Buy:Human Growth Hormone.Arimidex.Actos.Petcam (Metacam) Oral Suspension.Mega Hoodia.Lumigan.Nexium.Zovirax.Prevacid.100% Pure Okinawan Coral Calcium.Zyban.Prednisolone.Synthroid.Accutane.Valtrex.Retin-A….

Men, jeg ser poenget ditt, og det er en pest, og den viser så utrolig klart og tydelig det klasseskillet vi har i hovedstaden.

Det krever utrolig utrolig mye penger og engasjement for å snu noe sånt, så det tror jeg vi skal glemme i utgangspunktet, det må politikere gripe tak i.

Men å lage en liten ungdomsrevolusjon når det kommer til bevisstgjøring av fattigdom og rus, det tror jeg kan ha en langsiktig effekt på mange måter

Jeg fikk ikke diagnose før jeg var 19 år gammel. Da hadde jeg lest meg fram til hva som “feilte” meg. Jeg var ikke i tvil om at de beskrivelsene jeg leste om adhd stemte på meg. Men jeg møtte motgang av lege og alle jeg prøvde å snakke med dette om. Jeg ble sendt til psykolog for å snakke om depresjon. Første jeg gjorde da jeg endelig kom inn dit var å be om utredning. Ble omtrent ledd av… jeg som var så rolig og alt, jeg kunne da vel ikke ha adhd vel? Jo visst kunne jeg ha det! Det ble tatt en screening test av meg fordi jeg masa meg til det. Jeg fikk så stort utslag på den at det måtte undersøkes videre. Så starta mølla med tester i alle bauger og kanter.

Så i en alder av 19 år fikk jeg endelig beskjed. Det er adhd og det er umulig å bli sånn som alle andre uansett hvor lenge man prøver. Alle de årene jeg har strevd og kjempa for å bli sånn som de andre barna i klassen min på skolen. Det var en lettelse, men samtidig et sjokk. Jeg måtte på en måte omdefinere hele meg selv og hele mitt liv samtidig som jeg var nøye på at jeg var jo den jeg var uansett. Jeg har jo ikke bare plutselig fått adhd, det er noe jeg har hatt hele livet uten å vite om det.

Så kommer spørsmålet… skal jeg være takknemlig for at jeg endelig fant ut av det, eller skal jeg være bitter for at ikke skole eller barnehage fant ut av det på tross av at jeg egentlig har hatt veldig tydelige tegn hele veien? Jeg velger å ikke tenke så mye tilbake, for fortiden er ikke bare god. Men jeg kunne uten tvil hatt et helt annet liv nå om jeg hadde fått diagnose og medisiner mye før. Jeg hadde kanskje fått med meg mer enn bare de 50% av all undervisning som det skrives om her i bloggen.

Jeg ble tilogmed testet for autisme på barneskolen fordi jeg har en lillesøster med det og læreren min syntes jeg oppførte meg en del annerledes enn resten av klassen. Hun er det eneste mennesket som faktisk så det at det var noe der og prøvde å hjelpe meg, men hun hadde ikke kunnskapene om hva dette kunne være og fikk derfor ikke til å hjelpe. De konkluderte med at jeg var en veldig intelligent unge og at jeg bare måtte jobbe hardere på skolen. Jeg måtte bare ta meg sammen og gjøre leksene mine. Jeg var bare lat og gadd ikke liksom…

Det sier seg jo selv at man da ikke får verdens beste selvtillitt etter å gang på gang få sånn beskjed når man virkelig har gjort sitt beste og prøvd hardt for å få til ting.

Men jeg har kjempa meg opp til overflaten og har nå fått hodet over vannet. Som du sier Yousef, hadde jeg fått valget mellom å ha adhd og ikke så hadde jeg helt klart valgt å bare være den jeg er nå. Jeg har fått mye nyttig lærdom av å måtte jobbe meg framover sånn som jeg har gjort. Ingenting kommer av seg selv og man må jobbe med seg selv for å få til forandringer. Adhd er ingen unnskyldning, men en forklaring på hvorfor ting er som de er.

Ble langt dette gitt… men jeg er og blir ei skravlebøtte.